Hva Ukraina lærer oss om motstandskraft

[Den 9. mars 2022, under en global samling av sanger og bønner, leverte James O'Dea de sjeleglade bemerkningene nedenfor. James er både aktivist og mystiker, tidligere president for Institute of Noetic Sciences, kontordirektør i Amnesty International i Washington og administrerende direktør for Seva Foundation. Han jobbet med Midtøstens kirkeråd i Beirut i en tid med krig og massakre og bodde i Tyrkia i fem år under sivile omveltninger og statskupp. For mer fra James, se et dypt rørende intervju .]

VIDEO: [Introduksjon av Charles Gibbs; bønn av Bijan Khazai.]

TRANSKRIPT:

Han har undervist fredsbygging til over tusen studenter i 30 land. Han har også gjennomført frontlinjedialoger for sosial healing rundt om i verden.

Jeg vil gjerne dele vår kontemplasjon sammen med deg om motstandskraft i lys av Ukraina.

Når vi tenker på motstandskraft, tenker vi på hardhet, seighet, styrke, evnen til å tåle de heftigste prøvelsene, og i den styrken, ikke å bli overvunnet med vårt offer og våre sår. Når sårene er så ødeleggende, er det vanskelig å heve seg over dem. Likevel, i Ukraina ser vi den styrken som hever seg over terroren, traumene og sårene som blir påført flere mennesker. Å, hei til lyset i Ukraina!

I sammenheng med verdier, av menneskelige verdier, er motstandskraft også ømhet, medfølelse, raushet. Det er dypt empatisk. I spenst får tårene renne. Tårene får gjøre jobben sin. Jeg spør oss alle: "Har vi latt tårene våre vaske det følelsesmessige feltet for Ukraina, og se i alle historiene og gjenkjenne den hjerteskjærende åpningen av tårer som vår kollektive menneskelige helse?" Det er en del av det som kan holde oss motstandsdyktige – for hvis vi blokkerer tårene, hvis vi holder oss stramme, fornekter vi kraften som er gitt oss gjennom dem.

Resiliens handler om bevaring og feiring av våre høyeste verdier. Og en av disse verdiene er å forbli sårbar, men ikke å bli tråkket på – å fremkalle mot til å etterleve disse verdiene under de mest skremmende angrepsforholdene.

Jeg spør hver enkelt av oss, har vi levd inn i vårt eget mot? Hvilket mot viser vi, matcher vi? Hvor går vi inn, slik Ukrainas lys trer inn i et slikt mot hver dag? Hver og en av oss har bare tatt pusten fra oss med mot – barn som går gjennom faresoner for å redde foreldre og besteforeldre, besteforeldre som blir igjen og proklamerer: «Vi vil aldri flykte fra dette». Så la oss vaskes av tårene og drikke inn motet som vi også er invitert til å leve inn i.

Resiliens krever sannhet. Løgn er uholdbart. Løgner kveler seg til slutt i kaos og ødeleggelse, men sannheten går videre – sannheten om hvem vi er. Løgnen som ukrainerne har blitt fortalt: «Du er alene, verden kommer raskt over deg. Vi kan ta ditt land, ta din stolthet, ta din ånd og knuse den.» Og så mange løgner og falske fortellinger.

Hvordan har vi stått opp for den sannheten? For når du panorerer ut, er det et globalt evolusjonært øyeblikk, når vi alle blir bedt om å gå opp med vidåpne hjerter for å utfordre den falske fortellingen om menneskeheten. Og å si i denne tiden at folk fortsatt er villige til å gi sine liv for sannhet eller frihet, for rettferdighet, for å utfordre den falske fortellingen om makt og undertrykkelse.

Motstandskraft krever også kjærlighet manifestert , kjærlighet inkarnert i alle dens former. I sitt kall til ånden har mange av oss sett disse bildene – et lite barn som går alene over grensen for å fortelle historien om hva som skjedde med familien hans; en ung 12 år gammel jente som synger om natten i t-banen til en overfylt t-bane, som er et tilfluktsrom, og løfter motet med den forbindelsen. Det er så inspirerende, i disse øyeblikkene, å føle den håndgripelige kjærligheten i verden. Vi gir ut noe som er ekstraordinært i dette øyeblikket. Hundre og førti-en land i FN sa til Russland: «Nei, det er ikke riktig. Det er ikke veien å gå."

Så har du også utnyttet den kjærligheten?

Jeg vil gi deg et bilde som flere av oss så live på nyhetene. Det var et øyeblikk da en russisk soldat i tjueårene ble tatt til fange av ukrainerne og brakt til torget i byen. Folket omringet ham. Og så presset en av kvinnene i mengden seg frem og tilbød ham suppe. Og så gikk en annen kvinne frem og tilbød en mobiltelefon og sa: "Her, hvorfor ringer du ikke hjem?" Og soldaten begynte å gråte. Det er de tårene igjen. Soldaten begynte å gråte.

Hver dag nå går jeg til det bildet av kvinnen og soldaten – som et hellig ikon for å mate på den energien, for å kalle frem den energien i meg. Resiliens krever at vi forstår hverandre medfølende, at vi virkelig ser sannheten om hvem vi er – den russiske soldaten som ser menneskeheten i ukrainerne som han hadde vært med på å stoppe. Jeg spør oss, hvor kan vi gjenoppdage menneskeheten i deler vi kanskje bryter ned? Den nåden, den strømmen av medfølende forståelse, må den vokse. Måtte Ukrainas lys vokse. Måtte det presse tilbake alt demonisk mørke, all vår dumme uvitenhet, alle våre unnlatelser av å se hverandre, og å bøye oss med dyp takknemlighet for alle de mennene, kvinnene og barna i Ukraina som har vist oss hva motstandskraft egentlig er.

Amen.