Søster Marilyn: Å komme og se

For mange, mange år siden, da jeg var 18 år gammel og først kom inn i klosteret, hadde jeg hjertet mitt innstilt på å være lærer og matematiker og alt det der. Livet vårt var veldig strukturert fra 05.00 til 22.00, hver eneste dag, bortsett fra søndag vi hadde fri ettermiddag.

Tidlig på det første året inviterte en av de andre nybegynnere nonnene meg til å reise til San Francisco med henne for å besøke onkelen hennes. Jeg så opp fra boken jeg leste og sa: "Nei, det vil jeg egentlig ikke gjøre." Jeg kjente ikke onkelen hennes, og jeg kjente henne knapt. Så jeg gikk tilbake til å lese boken min.

Dagen etter kalte nybegynnerdirektøren som hadde ansvaret for å trene og veilede oss meg inn på kontoret hennes og fortalte om denne hendelsen.

Hun sa: "Er det sant at du nektet en invitasjon til å gå med en annen søster for å besøke noen?"

Jeg sa: "Ja. Greit."

Hun sa et par ting, som jeg ikke skal gjenta her :), om hvordan jeg måtte lære å være mer åpen og bla, svaret mitt i all min naivitet og (vil jeg si nå) dumhet, jeg så rett på henne og sa: "Men søster, menneskelige relasjoner er egentlig ikke mitt felt."

Sjokket i ansiktet hennes! Det er underlig at hun ikke avskjediget meg fra klosteret og sendte meg hjem. :)

Men det var sånn jeg levde. Jeg levde i hodet mitt. Jeg elsket å lese. Jeg var kompetent, jeg var selvsikker, jeg følte at jeg hadde kontroll (og stort sett var jeg det) da jeg begynte å undervise. Og jeg hadde alltid følt Guds nærhet. Men på en eller annen måte ble det aldri oversatt til andre mennesker -- til den tilknytningen som jeg nå vet er så utrolig sentral.

Den tilknytningen begynte å gå opp for meg gjennom min kontakt med flyktninger.

En dag møtte jeg en biskop som var fra Sør-Sudan. [Han var] en svart afrikaner, en veldig vakker ydmyk mann. Jeg kaller ham Moder Teresa av Afrika. Han døde i fjor.

Han fortalte meg om krigen i Sør-Sudan og hvordan han hadde flyktninger som bodde i huset hans og bombet kratere i hagen sin, fordi nord i Sudan bombet ham for å være en fredsstifter og alt det der.

Mitt umiddelbare svar var (jeg visste ikke navnet hans), "Biskop," sa jeg. "Jeg skulle ønske jeg visste mer om lidelsene til folket ditt."

Han så på meg og sa: "Kom og se."

Kom og se.

Og det gjorde jeg.

Vi hadde lært Skriften -- kristne skrifter og hebraiske skrifter -- da jeg trente i klosteret, og det er det første ordet, den første setningen, som Jesus taler i Johannesevangeliet. To menn kommer bort til ham og sier: "Mester, hvor bor du?"

Og han sier: "Kom og se."

Så da biskopen sa det til meg, sa jeg: 'Å, jeg kan ikke si nei til det.'

Du vet, kom og se. Og jeg tenkte ikke på da jeg var atten og sa: "Nei, jeg vil ikke gå til onkelen din."

På den tiden hadde jeg en åpenhet, på grunn av arbeidet med flyktninger, som jeg ønsket å komme og se. Og så gikk jeg og så.

Den hendelsen med meg som ung nybegynner, og så vendepunktet med den biskopen mange år senere, kom tilbake til meg gjennom ServiceSpace. Da [grunnleggeren] Nipun la for oss forskjellen mellom transaksjonelle og transformasjonsmessige eller relasjonelle måter å være på, skjønte jeg med noe sjokk hvor transaksjonelt livet mitt hadde vært. Og hvor mye jeg sto i gjeld til flyktningene for å ha hjulpet meg til å se det som mer relasjonelt.

For å gå tilbake til den linjen i Johannesevangeliet, tenk på ditt eget liv. Hvor mange ganger har noen kommet bort til deg, enten på et møte eller andre steder, og sagt: "Hei, så hvor bor du?"

Jeg gir alltid svaret: "Jeg bor i San Francisco Bay Area."

Hva om jeg svarte mer som Jesus og sa: "Vel, kom og se," og inviterer flere mennesker inn i livet mitt i stedet for bare å bytte informasjon?

"Jeg bor i San Francisco, hvor bor du?" "Jeg bor i India." Det er bare transaksjoner. Og det er så mye mer behagelig på den måten, for det er ingen risiko. Ikke sant? Det er ingen risiko.

Hvis vi kunne – hvis jeg kunne – beveget oss mer mot invitasjoner i stedet for informasjon, hvor mye bredere og mer berikende ville livet mitt vært? Fordi det ville være flere mennesker i det -- alle som tok imot invitasjonen til å komme og se, som egentlig betyr: "Kom og vær med meg. Se hvor jeg bor. Se hvordan jeg bor."

Det var det Jesus inviterte de to første disiplene til å gjøre.

Han kunne ha sagt: "Å, jeg bor i Nasaret. Jeg kommer fra en snekkerfamilie."

Det gjorde han ikke.

Han sa: "Kom og se. Kom og vær med meg. Lev som jeg lever." Og det er virkelig forvandlende.

Så for mitt eget liv betydde det å flytte fra de 10 bud til de 8 saligprisningene, som er måter å leve på, ikke lover.

Og flytte fra et trossystem til en måte, en praksis, å leve på. Faktisk, Nipun, var det din svigerinne, Pavi, som først sa til meg (da jeg først gikk inn i deres vakre hjem for en diskusjon med hinduer og buddhister og ateister) -- hennes første spørsmål til meg var "Vel, hva tror du?" Det var ikke: "Hva tror du, søster Marilyn?" Det var, "Hva er din praksis?"

Du vet, etter 50 år med å være i klosteret, var det ingen som hadde spurt meg om det. Men det er spørsmålet -- Hva er vår praksis, som tilhengere av den elskede?

Så derfra begynte jeg å innse sammenhengen mellom alle, enten du inviterer dem inn eller ikke. Så hvorfor ikke invitere dem inn? Hvorfor ikke bli beriket? Noe som selvfølgelig er hva hele denne ServiceSpace-plattformen handler om. Det er et nett av tilknytning. Så vakker.

Det fikk meg til å tenke på -- du vet, når små barn først begynner å tegne? Du legger merke til at de tegner huset sitt og en blomst og kanskje mor og far i pinnefigurer. Og så setter de alltid i himmelen. Men hvor er himmelen? Det er dette lille blå båndet øverst på siden, ikke sant? Himmelen er der oppe. Det er ikke før de er eldre at de skjønner at himmelen kommer helt ned til bakken, og det blå er overalt hele veien.

Jeg tror mange av oss som kaller oss kristne, vi tenker fortsatt på himmelen som der oppe. At Gud er et sted der oppe. Og vi strekker oss etter det, og savner menneskene vi lever med, som vi samhandler med. Så å bringe den følelsen av tilknytning inn i livene våre er en så flott gave.

I livet til Monet, den vakre maleren, var han på et tidspunkt i syttiårene i ferd med å miste synet. Legen sa til ham at han måtte operere grå stær. Han svarte med en gang.

Han sa: "Jeg vil ikke ha operasjon."

Legen sa: "Vel, det er ikke ille. Det går over veldig raskt."

Monet sa: "Nei, nei, nei, jeg er ikke redd for det. Jeg har ventet hele livet på å se verden slik jeg ser den nå. Hvor alt henger sammen. Hvor liljene blander seg inn i dammen og horisonten blander seg inn i hveteåkeren.

Og jeg syntes det er et så fantastisk bilde, ikke sant? For det vi alle vet i vårt hjerte -- at det ikke er noen separasjon.

Da jeg dro på retreatet, Gandhi 3.0 Retreat for halvannet år siden, tilbrakte jeg en dag med en av de fantastiske frivillige, Kishan, på tur i gamlebyen i Ahmedabad sammen med et par andre retreater. Og hvis du kjenner Kishan, vet du hvor bemerkelsesverdig han er. Han er helt ydmyk og tilstedeværende og glad. Så det er veldig attraktivt å være med på dette. Jeg visste ikke hvilken tur han ledet, men jeg sa bare: "Jeg vil bli med deg. Du er en turleder - uansett hvor du skal, blir jeg med deg."

Det er mange vakre ting i Gamlebyen -- templene, arkitekturen -- men han var fokusert på menneskene. Han brakte oss til en kafé drevet av fanger, slik at vi kunne snakke med fangene. Og så snakket han med hver leverandør vi møtte, om de solgte gress til kyrne - han snakket til og med med kyrne. Jeg ble så imponert over det, og da vi kom ut fra det ene tempelet, satt det en kvinne i kors på fortauet foran templet. Hun tigget. Med de tre av oss hvite vestlendinger som gikk forbi med Kishan, svingte denne kvinnen umiddelbart mot oss og løftet hendene. Jeg hadde en haug med rupier i vesken min, så jeg graver i vesken for å få tak i dem.

Kishan snudde seg mot meg og sa: "Ikke gjør det."

Så jeg tenkte: "Ok, når du er i Roma, vet Kishan bedre enn meg."

Så jeg tok en hånd ut av veska og gikk bare bort til kvinnen. Og Kishan satte seg på huk ved siden av henne, la armen rundt skulderen hennes - hun var ganske eldre - og forklarte til denne kvinnen: "Det er tre besøkende fra den andre halvdelen av verden. Hva kan du gi dem i dag? Har sikkert en gave å dele."

Vi tre sa: "Hva? Denne kvinnen tigger fra oss. Nå vil han at hun skal gi oss noe?"

Så sa han veldig stille til henne: "Visst kan du gi dem en velsignelse."

Og kvinnen, uten tvil, talte en vakker velsignelse til oss.

Jeg ble naglet. Og i dette øyeblikket gikk en mann forbi og bar en bakerpose med en rosa boks i fra bakeriet. Og han hørte denne samtalen, snudde seg, kom tilbake til oss og tilbød henne kaken.

Det tok omtrent ett minutt. Og det innkapslet hvordan interaksjoner skal være relasjonelle ikke transaksjonelle. Og hvordan alle har gaver å dele og gi. Og det øyeblikket, tror jeg, vil forbli med meg til den dagen jeg dør. At Kishan så alles evne til å velsigne alle andre.

Og det minner meg om Sufi-diktet fra den muslimske tradisjonen av Rumi. Jeg vet at jeg har sitert her før, men det er min favorittbønn:

Vær den som når du går inn i rommet. Velsignelse skifter til den som trenger det mest. Selv om du ikke har blitt fylt. Vær brød.

Takk skal du ha. Jeg tror det burde være min historie -- at jeg prøver å være brød, for de jeg møter. Og jeg prøver å svare på spørsmålet om "hvor bor du" med en invitasjon om å invitere den andre personen inn for å se hvor jeg bor og hvordan jeg lever og blir en del av livet mitt.

Jeg er veldig introvert, så dette er ikke lett for meg, men det er så berikende. Jeg vet at vi må fortsette å gjøre det. Hvis jeg kunne gi noen råd til alle dere yngre :), ville det være å ta risikoen med å invitere andre mennesker inn. Og når noen spør deg hvor du bor, vurder å gi et relasjonelt svar i stedet for et transaksjonssvar.

Det er to andre små sitater jeg gjerne vil høre, og så stopper jeg.

Det er en bok -- jeg kan ikke huske forfatteren akkurat nå -- men hun gikk på tvers av Vest-Afrika med en stamme som var veldig nomadiske og flyttet storfeet deres med. Nå og da måtte stammen gå inn til en by for å få nødvendigheter som såpe. Og, uunngåelig, sa ekspeditøren i butikken: "Å, hvor er dere fra?"

Og Fulani (stammen), de ville alltid svare: "Vi er her nå."

Så i stedet for å se til fortiden der du kom fra, eller til og med fremtiden ("vi er på vei til slikt og slikt"), sank de inn i nåtiden. Det spiller ingen rolle hvor jeg kommer fra, hvor fortiden vår er, eller hva fremtiden vår kan være. Vi er her nå. Så la oss forholde oss til hverandre.

Og så, fra det femte århundres munk, Saint Columba, som reiste mye til de forskjellige kirkene i (tror jeg det var) England eller Irland.

Han sa (dette er en av hans bønner): "Måtte jeg komme til hvert sted jeg går inn."

Igjen, en oppfordring om å være der du er, som strekker oss alle.

Så takk for denne sjansen til å dele veksten min til noen som innser at menneskelige relasjoner bare kan være vårt felt.

Takk skal du ha.