Plass til alt

At ting faller fra hverandre er en slags testing og også en slags helbredelse. Vi tror at poenget er å bestå testen eller å overvinne problemet, men sannheten er at ting ikke egentlig blir løst. De kommer sammen og de faller fra hverandre. Så kommer de sammen igjen og faller fra hverandre igjen. Det er bare sånn. Helbredelsen kommer fra å la det være rom for alt dette å skje: rom for sorg, for lettelse, for elendighet, for glede.

Når vi tror at noe skal gi oss glede, vet vi ikke hva som egentlig kommer til å skje. Når vi tror at noe skal gi oss elendighet, vet vi ikke. Å la det være rom for å ikke vite er det viktigste av alt. Vi prøver å gjøre det vi tror vil hjelpe. Men vi vet ikke. Vi vet aldri om vi kommer til å falle pladask eller bli stående rett opp. Når det er skuffelse, vet vi ikke om det er slutten på historien. Det kan bare være begynnelsen på et stort eventyr….

Når ting faller fra hverandre og vi er på randen av at vi ikke vet hva, er testen for hver av oss å holde oss på den randen og ikke konkretisere. Den åndelige reisen handler ikke om himmelen og endelig å komme til et sted som virkelig er fyldig. Faktisk er det den måten å se på ting som holder oss ulykkelige. Å tro at vi kan finne en varig glede og unngå smerte er det som i buddhismen kalles samsara, en håpløs syklus som går rundt og rundt i det uendelige og får oss til å lide mye. Buddhas aller første edle sannhet påpeker at lidelse er uunngåelig for mennesker så lenge vi tror at ting varer – at de ikke går i oppløsning, at de kan stoles på for å tilfredsstille vår sult etter trygghet. Fra dette synspunktet er den eneste gangen vi noen gang vet hva som egentlig skjer, når teppet er trukket ut og vi ikke finner noe sted å lande. Vi bruker disse situasjonene enten til å vekke oss selv eller til å sovne oss selv. Akkurat nå – i selve øyeblikket av grunnløshet – er frøet til å ta vare på de som trenger vår omsorg for å oppdage vår godhet ...

Livet er en god lærer og en god venn. Ting er alltid i endring, hvis vi bare kunne innse det. Ingenting oppsummerer seg noen gang slik vi liker å drømme om. Den utenfor sentrum, mellomtilstanden er en ideell situasjon, en situasjon der vi ikke blir fanget og vi kan åpne våre hjerter og sinn utover grensen. Det er en veldig øm, ikke-aggressiv, åpen tilstand.

Å holde ut med den skjelvingen – å holde ut med et knust hjerte, en rumlende mage, følelsen av håpløshet – det er veien til sann oppvåkning. Å holde ut med den usikkerheten, å få evnen til å slappe av midt i kaoset, å lære å ikke få panikk – det er den åndelige veien. Å få evnen til å fange oss selv, å være mild og medfølende, er krigerens vei…”